Tor Hoff (1925-1976)
Tor Hoff bestemte seg i en alder av 14 år for å bli kunstner. Det skulle gå 35 år før det definitive gjennombruddet kom.
At han bestemte seg så tidlig, har jeg fra min far, Arve Hoff, mangeårig og respektert journalist. Min far mente det ikke var noe reelt valg, fordi det aldri var aktuelt med et annet yrke. Hans sjeldne tegnebegavelse og følsomme strek viste seg i meget ung alder.
Kunsthistoriker Cecilie Malm Brundtland skriver i essayet “Erkjennelsens porter” (som tar for seg hans kunstneriske løpebane og som er tilgjengelig på nett) at Hoff´s gjennombrudd kom sent og daterer det til en separatutstilling i Kunstnernes Hus i 1974. For all del: min onkel hadde fått ros av kunstkritikere før, men ikke så samstemt og med så begeistrede superlativer som nå. Bildene ble av noen kritikere omtalt som særegne psykiske landskap - hentet fra en annen klode. Også Tor Hoff selv mente at han nå hadde funnet sitt uttrykk. Maleriene fra denne siste perioden er lett gjenkjennelige ved den brede hvite rammen på selve sponplaten. Bare tre måneder før sin bortgang, uttalte han til Morgenbladet i forbindelse med en utstilling i Galleri Haaken:”…Malere flest dør når de er 40 år og leverer deretter to-tre lunkne lefser i året. Mens jeg derimot har den triumf at jeg befinner meg på toppen i dag. 50 år gammel og bristeferdig - og tusenvis av bilder sprenger seg på”.
Dette sa han samtidig som han paradoksalt nok var langt, langt nede som menneske. I et brev til min far i mars -75 skriver han:”….Jeg er imidlertid tvunget til å si deg - jeg har utsatt det lenge - at mye til menneske er jeg ikke”. Min onkel måtte i gjennom flere opphold på psykiatrisk avdeling på Ullevål Sykehus. Ved mer enn én anledning var det etter separatutstillinger han var totalt nedkjørt. Men denne gang skulle han ikke makte å reise seg igjen. Den nedadgående psykiske spiralen skulle ende på verst tenkelige måte - med drap og selvmord.
Om sitt eget psyke og menneskenatur skriver han i er brev til sine foreldre mange år tidligere: «...Herregud, jeg vet da at smerten er en bestanddel av livet. Noe vi må godta. Og jeg er nå engang et menneske som sanser alt åpent og nakent og derved kommer i brå kast mellom ytterpunktene”. Livet i gjennom var nervene skjøre og han hadde en merkbar underliggende uro. Samt et voldsomt temperament.
Det er umulig å redegjøre for min onkels liv, virke og kunst med den plassen jeg har til rådighet her, Men bortsett fra at han utvilsomt var en kunstnerisk begavelse, trekker min far frem i sin bok om sin eldre bror hans høye IQ, at han var meget belest og intellektuell og at han hadde en lyrisk penn. I en periode på begynnelsen av 50-tallet var han fast petitskribent i Dagbladet. Han ble anmodet om å gi dem ut i bokform - noe han ikke ønsket. Han var også en karismatisk person som gjorde inntrykk på de som møtte ham.Og ikke minst var han en uredd opprører av natur. Det ga seg blant annet utrykk i at han som en av fire i den såkalte “dødsgjengen” var en forkjemper for det abstrakte kunstutrykk i Norge. De tre andre i “gjengen” var Odd Tandberg, Ludvik Eikaas og Gunnar S. Gundersen. Mange har sagt at Tor Hoff var et urosentrum i datidens kunstnermiljø. Han var også uhyre kritisk - både til egne og andres arbeider. Og han var ikke redd for å si hva han mente. Noen ganger i knusende ordelag. Noen kunstnere var rett og slett redde for å bli slaktet av ham - med andre tilhørere tilstede.
Det ga ham få venner og mange fiender.
Mot meg var han imidlertid alltid snill. Og jeg husker ham både som en snill og spennende onkel. At jeg opplevde ham som spennende, vil jeg tippe til dels hadde med hans karisma å gjøre.
Tor Hoff er fortsatt til inspirasjon for unge kunstnere her i landet. Det aller første jeg gjorde da jeg brått og helt uforberedt arvet så mye fin kunst, var å kontakte en ung dame jeg hadde blitt venn med på Facebook for å spørre om råd. Jeg kjente henne ikke, men så at hun kunne male. Det viste seg at hun var ansatt ved et galleri og fikk solgt noen bilder. Men det helt utrolige, var at hun satt og jobbet med en skisse av Tor Hoff´s kanskje mest kjente verk “Gjennombrutt” da jeg sendte meldingen! Hun sendte over skissen for å vise at hun snakket sant. “Gjennombrutt” er med i Nasjonalmuseets Tor Hoff-samling og finnes enkelt på nett.
Når det gjelder hans kunst og kunstneriske utvikling, avstår jeg fra å gjøre et forsøk på å skrive om det - av respekt for oppgaven. Enten må man gjøre det grundig eller la være. Og det er ikke plass til å gjøre det grundig her. Jeg er heller ingen kunstekspert. I stedet anbefaler jeg de som er nysgjerrige til å lese essayet av Cecilie Malm Brundtland nevnt innledningsvis, den første av de to bøkene om Tor Hoff, samt diverse avisartikler. Selv har jeg gjort én generell iakttagelse; bildene kan være mer eller mindre vellykkede, men det finnes ikke ett eneste arbeid på billedlageret som er «dødt»! Jeg synes det er noe magisk ved det.
Tor Hoff var ikke så begeistret for titler på abstrakte arbeider. Han uttalte at en person som betrakter et abstrakt verk, ikke bør anse det som en rebusoppgave som skal løses. Og at titler ofte kunne virke mer misvisende enn veiledende. Et stort flertall av hans arbeider uten tittel.
Angående tragedien, så er det noe vi i familien knapt har snakket om. Hva skal man si om noe så grusomt? Jeg vil nøye meg med å påpeke at jeg ikke synes det er riktig å legge avgjørende vekt på hvor nedlatende og uberegnelig Berit Schjelderup, skuespiller ved Club 7 og suffløse ved Nationaltheatret, kunne være ovenfor Tor. Ut fra brevveksling mellom de to, går det med all mulig tydelighet frem at det var et intenst og turbulent elsk/hat-forhold. Jeg kan forstå hvor vanskelig det kan være å komme ut av et slikt forhold. Men jeg mener min onkel, som var 20 år eldre enn Berit, burde gjort absolutt alt i sin makt for å unngå all direkte kontakt - så ekstremt tilspisset situasjonen var på det tidspunkt. Og vel vitende om at det kunne svartne for ham. Han skrev i et brev to måneder før tragedien:”…At jeg etter hjemkomst bare var en hårsbredd fra å bli morder”. Dette, etter at det nok en gang hadde gått galt med Berit og alkohol - og en ydmykende krangel i full offentlighet (i følge min fars bok). I stedet for å unngå kontakt, fremskyndet han et møte som skulle være et siste forsøk på å redde forholdet. Det ble skjebnesvangert.
I lykkeligere dager. Tor og Ida nygifte etter å ha møtt hverandre få måneder i forveien. Ekteskapet skulle vare i 20 år.
Kanskje hadde det endt annerledes hvis han hadde holdt seg til sin kone gjennom 20 år, danskfødte, Ida Munch - som han fortsatte å ha sterke følelser for etter at han møtte Berit. Ingen vet. Flere brev han skrev på tampen av livet tyder på at han var sliten av å være til. Av å være seg selv. “Menneske lever av ren feighet” skrev han i et brev til min far. Og i et annet brev til bekjente av Berit: «..Uten den fremstrakte hånd dere viste ovenfor et tilnærmet fremmed menneske, ville jeg i dag ikke vært i live”. Kanskje han ikke hadde levd så mye lenger, selv om drapet ikke hadde inntruffet.
Det er blitt hevdet at Tor Hoff var det største tegne- og malertalentet i sin generasjon i Norge. Det er også blitt hevdet at han var et eksempel på de ubrukte krefters tragedie. Det siktes til at det ved flere anledninger kunne gå mange år mellom utstilinger. Men hans kunstnerskap bestod selvsagt også av svært produktive perioder og sluttspurten som begynte i -71 og varte frem til hans død, var rett og slett formidabel. Fordi han i disse siste årene slet med tiltagende manglende livsvilje, samtidig som han malte opp til 15 timer i døgnet, og med fasit i hånd når det gjelder slutten, kan den frenetiske kunstneriske utfoldelsen i etterpå-klokskapens lys tolkes som en bevisst sluttspurt. At han kanskje hadde en fornemmelse av at han malte på lånt tid…
NB: Dette er en tekst med store «huller». Heldigvis finnes det langt mer grundig og utfyllende lesestoff om Tor Hoff andre steder.
– Håkon Hoff, mai -25
Berit Schjelderup på scenen i Club 7.
Fakta og årstall
1925: Født 13 november i Kristiansand.
Viste sin sjeldne tegnebegavelse allerede i skoleårene.
1945: Opptatt av statens kunstakademi, elev av Kunstakademiet i København.
1952: Første separat-utstilling i Galleri Per med tusjtegninger. Alle arbeider solgt på kort tid.
Populær petìtskribent i Dagbladet tidlig på 50-tallet.
1960: Begynte som tegnelærer ved Sandaker skole - samtidig produktiv som kunstner.
1970: Ekteskapet med Ida Munch ble oppløst. Møtte Berit Schjelderup.
Februar 1976: Siste separat-utstilling i Galleri Haaken.
16 april1976: Tok livet av kjæresten Berit Schjelderup før han tok sitt eget liv ved å hoppe ut av vinduet fra 8. etasje i sin leilighet i Huitfeldsgate i Oslo.
Det er utgitt to bøker om Tor Hoff.
“Tor Hoff - i sterke krefters vold” ble utgitt av Dreyers Forlag i 1984, og er en artikkelsamling av samtidige billedkunstnere, lyrikere og kunstkritikere som kjente Tor godt. Boken er mulig å få tak i hos noen antikvariater, samt nasjonalbiblioteket.
Boken «Tor Hoff» kom ut på Forlaget Press i 2022, og er i sin helhet forfattet av min far Arve Hoff. Her skriver han for første gang mer detaljert om hva som ledet frem til tragedien i -76. Kan kjøpes på nett.
